En ny utgivelse fra Kirkelig Kulturverksted rommer en påstand om at gudstjenester kan bety noe for folks kamp mot å miste tilhørighet. Utgivelsen er en dobbelt-CD med tittelen «To messer mot hjemløshet». Hver av de to CD’ene inneholder en «Jakobmesse» fra K

  Å samles om rettens urett er å insistere på en fotnote i jubileumsprogrammet,  en pause i festtalene. Men en samling om rettens ambivalens og urett handler ikke om å sette spørsmålstegn ved nødvendighet av å ha et lovverk, eller etableringen av et byråkrati som kan anvende loven upartisk og uten egeninteresser.    Den utstillingen URETT gjør er ikke å avskrive staten rett til å lage lovene.   Slik jeg forstår utstillingen URETT handler den om å utforske i all sin enkelthet i all sin kompleksitet den setningen som beskriver utstillingen på hjemmesiden: «Der hvor det er rett, er det også urett».   Denne setningen kan forstås på to måter. For det første kan setningen bety det innlysende: Enhver form for normativitet, enten den politisk, juridisk, moralsk eller religiøs vil kategorisere noe som galt og noe som rett. Denne skjelningen mellom galt og rett er ikke en uintendert effekt, men nettopp formålet med loven. At det finnes normativitet som gjør en slik skjeledning, er ikke det problemet som denne utstillingen peker på.    For denne utstillingen starter ikke i rettens rett til å differensiere mellom rett og galt. Denne utstillingen starter i rettens potensielle, ja også faktisk urett, bak, før rettens legitime skjelning mellom rett og galt.  Setningen «Der hvor det er rett, er det også urett» betyr i denne utstillingen muligheten for at retten kan ha andre agendaer og ærender enn enkeltmenneske og samfunnet rett til rettferdighet. Retten derfor også kan bli et redskap for urett overgrep, og død.   Ved å si «Der hvor det er rett, er det også urett» tar utstillingen et skritt til side før den tilslutter seg rettens rett til å skjele mellom rett og galt.   Utstillingen holder pusten,  før rettens som normalitets er rullet ut, som rettsstat, demokrati og minoritetsvern.    Utstillingen peker på at retten i det 20.århundre i vår egen kulturkrets har vært bærer av ideologi,   som har innebåret store krenkelser av enkeltmenneske, i form av døde, rasisme, overgrep og diskriminering langs akser av språk, etnistist og legning. Det handler om det paradoksale i at uretten bor i rettens hus, at det som ble vurdert som det gode, som rett, enten juridisk eller metafysisk.   har resultert i   mengder med likhauger og lidelser.   Rettstaten har også vært et maskineri for urett.   Utstillingen viser frem ulike eksempler på urett, begått i ulike former for rett sitt navn.   Verkene i denne utstillingen er fra ulike tidsepoker, de viser til ulik skala, av urett begått med ulik motivasjon. Vi må fastholde at det er forskjell på en nazistisk stat som begår folkemord og profesjonsetisk spørsmål knyttet til bruk av tvang psykiatrien i en demokratisk stat.     Men felles for de to, er at enkeltmennesker   reduseres til en deltagelse i en ikke-selvsagt gruppe, og at denne reduksjonen plasserer enkeltmennesket på bunnen av en asystematisk relasjon hvor resultatet er å bli fratatt liv eller livsutfoldelse.         Hvert av de ulike verkene kaller oss til å stoppe opp og trekke pusten dypt og nærme oss det som faktisk ikke er mulig å fatte:   at bak enhver av de fortellingene som de ulike verkene beskriver så befinner det seg et menneske, mennesker, skapt i Guds bilde men nøyaktig den samme kapasiteten for drømmer, håp og lengsel som oss selv.   Det er en ufattelig tanke. Hver eneste en av de nesten 1000 barna med romani/tater-bakgrunn som ble tatt fra sine foreldre gjennom Norsk misjon blant hjemløse sitt virke hadde nøyaktig de samme behov for omsorg og vern fra trygge omsorgspersoner som var glad i dem som mine barn, alles barn. Hver eneste en av barna som ble sendt av gårde med Donau hadde samme rett på en fremtid, som hvert eneste barn i barnehagen rett over veien for Jakobs kirke.   Det er en ufattelig tanke.     Hver eneste samiske voksen som har mistet muligheten til læring, kultur-og yrkes utfoldelse,  på grunn av forskningspolitikken i skolen og utdanningssystemet og fornorskningens ettervirkning i tiårene frem mot vår egen samtid har hatt samme ambisjon om et godt og meningsfullt liv som oss voksne som har vokst opp med en kontinuerlig bekreftelse av kultur og språk.   Å ta inn over seg dette er umulig.   Men som er mulig er å eksponere seg selv for fortellingene, historiene. Det bringer ikke de døde tilbake. Det gjør ikke om på historien.    Men bekrefter at deres menneskeverd fortsatt gjelder.   Det er en minnespolitisk handling, som nekter å la døden har siste ordet.   Noe av det mest spennende med utstillingen er at elever ved Elvebakken videregående til å bidra i utstillingen ved å spørre: hva er uretten i vår tid? Hvor er blindsonene i dagens samfunn; der vi tror vi gjør rett, hvem opplever urett?    Dette er et uhyre viktig spørsmål,   ja, kanskje er det det spørsmålet som bør følge oss på hjemveien, etter denne utstillingen, ta bolig i oss, og være en stadig kilde til uro.   La meg peke på to momenter, fra mitt eget standpunkt som teolog. Det er et paradoks at vi feirer at kristenretten er 1000 år året etter at regjerningen endret instruksen fra 1990-tallet om at politiet ikke gå inn i kirker. Men denne endringer har regjerningen avslutter kirkeasyl. Men er det noen som har befunnet seg nettopp i grenselandet  men mellom rettens rett og rettens urett, så er det asylsøkere og flyktninger.   Asylsøkere og flyktninger har kronisk svak rettsikkerhet, fordi de ikke er statsborgere i noe land eller har statsborgerskap i et land hvor statsborgerskapet ikke betyr noe eller hvor de regelrett forfølges av den staten hvor de har statsborgerskap. Kirkeasylet har på mange måter fungert som rettsikkerhet, hvor det blir det hellige rommet, ikke staten, som taler den utsattes sak, og har gitt en mulighet for å få sin sak prøvd på ny. Året før feiringen av kristenretten, nå i 2024,   så fjernes altså denne muligheten. Det er en åpenbar blindsone. Det er så jeg skulle ønske at alle kirkeasylanter siden det første kirkeasylet i 1993 i Elverhøy kirke i Tromsø skulle ha invadert feiringen på Moster, grepet mikrofonene ut av politikerne hender, Og rop utover den festkledde forsamlingen av ordførere og kongehus og ministere: ser dere ikke hva dere holder på å gjøre.       Det andre momentet jeg vil peke på, er tendensen til å sette et likhetstrekk mellom innføring av kristendommen i Norge, deriblant kristenretten, med verdier vi i dag oppfatter som god og riktige. I prekener og taler, særlig fra ledere i Den norske kirke, kan man få inntrykk av at det går en rett linje fra kristendommens innføring, til velferdsstatens og feminismens seier i vår tid. Som det heter på nettsiden til Mosterjubileet: «maktsamfunn til rettssamfunn». Problemet er at et slikt narrativ ikke oppdager sin egen blindsone, eller de skyggene det skaper. For det første er det en langt mer kompleks historisk prosess, og det er langt flere   krefter enn kristendommen, arbeiderbevegelsen og kvinnebevegelsen som har ledet frem til den staten og lovverket vi har i dag. Progressive sosiale bevegelsene sto i sin samtid i direkte opposisjon til ledelsen i Den norske kirke. Verket Verket Nattboka av Ole-Fredrik Einarsen på denne utstillingen, en av de første åpne kristne skeive stemmene, er et monument over kirken som produsent av urett.      For det andre er det avgjørende å se at en kobling mellom kristendommen som metafysisk sannhet og moralsk og etisk sannhet nok kan høste applaus og brukes til å forsvare og befeste Den norske kirkes posisjon i dag, og brukes til å begrunne standpunkter gitte politiske standpunkter som gagne Den norske kirke, som eksempelvis fortsatt offentlig finansering. Men blindsonen er at en slik narrativ låner seg selv litt for lett ut til det narrative som det høyreekstreme forteller om og om igjen, nemlig at kristendommen har evig god kjerne, og islam er evig ond kjerne, endring umulig, kontekst uvesentlig.     Når kirkeledere og politikere kappes om å fastholde at det vi i dag anerkjenner som samfunnsgoder har sitt opphav kristne verdier og motiver, klarer de ikke å heve blikket utøve kritisk skjønn,   for hvilket farvann politisk farvann de beveger seg i, hvilke folkelige forestillinger de nører opp om, lenge etter at den siste orgeltonen har stilnet og kirketjenere slukket lyset. De sparker ballen i de høyreekstrems må med de beste og frommeste intensjoner.   Vi trenger ikke flere festtaler om kristendommens eller rettens moralske fortreffelighet. Er det noe denne utstillingen viser, så er det både kristendommens og rettens seige og vedvarende evne til å leve urovekkende godt  innenfor og sammen med ideologier som reduserer enkeltmenneske til null, og hvor staten forsyner seg grovt at Guds makt for å legitimere sin egen makt. Vi trenger komplekse rammer for å forstå forholdet mellom kultur, religion og historie når vi skal feire 1000 år med kristenretten, og når vi nå går inn i planlegningen av 1000årsmarkeringen av slaget ved Stiklestad.   Men kanskje aller mest trenger vi en ny forståelse av ære.   Et av de stedene vi finner det, er i Viktor Linds sterke minnepark Dette er et fint sted, rett ved Carl Berners plass. Dette er en minnepark over Carl Fredriksens gartneri, og som er henger tett sammen med Linds verk på denne utstillingen, Friheten må gjestfri være.     Carl Fredriksens gartneri, ledet av bla annet Rolf A Syversen, fraktet norsk jøder over grensen under krigen. Syversen ble henrettet under krigen. Jeg har blitt fortalt at Syversen etterkommere er til stede i dag.   Mine egne besteforeldre var avhengig av mennesker med Syversen ufattelige mot, da de også ble også under presenninger på lastebiler og ble fraktet over grensa til Sverige under krigen.     I minneparken tar Lind utgangspunkt i et vers i Henrik Wergelands dikt Jøden, hvor det står:   Friheten må gjestfri være, den må bære, i sitt hjerte kjærlighetens blide ild. Ved sin arne må den gjerne se en fremmed fra det fjerne, og hans smerte dekke med sin ære til.   Wergeland sier: Spørsmålet om vår ære eller vanære består om vi makter å respondere på den fremmedes smerte eller ikke. Wergeland sier: frihetens kjerne er ikke å realisere mest mulig av mine ønsker, men å stille meg tilgjengelig for nestens behov.   Slike måter å tenke om ære og frihet på, er kilder til å forhindre at uretten tar bolig i retten, og sikrer en vending mot enkeltmenneskets umistelig verd.   

URETT - ordet som en stund har vekket nysgjerrighet kledd i

Endelig er det legendariske albumet Blå koral tilgjengelig på LP igjen, i en remastret utgave. I 1991 ga superduoen Knut Reiersrud og Iver Kleive oss sine fordomsfrie tolkninger av salmer og religiøse folketoner. Albumet ble hyllet av en samlet presse og fik

“Ørnesøster er en takk og hyllest til alle sterke, omsorgsfulle og dyktige kvinner i verden, i nord og spesielt min egen søster” - Kalle Urheim. Han påpeker at ørna passer på oss, er majestetisk og flyr høyt, løfter oss opp når vi er nede og viser vei i liv

Endelig på LP! Kristin Asbjørnsens kritikerroste album kommer til sin fulle rett på dette legendariske formatet. «En stor bunke notatbøker fra flere års liv ble utgangspunktet for sangtekstene», forteller Kristin. «Tittelen Hjemveier kom til meg tidlig i a

Legendarisk Ole Paus-innspilling kommer for første gang på LP! «Etter Ole Paus’ bortgang fikk vi en stor etterspørsel etter plata «Det begynner å bli et liv, det begynner å likne en bønn» fra 1998», sier Erik Hillestad, platens produsent og nå avtroppen

«En stor bunke notatbøker fra flere års liv ble utgangspunktet for sangtekstene», forteller Kristin. «Tittelen Hjemveier kom til meg tidlig i arbeidet. Det var noe legende i det, som gav retning og forbindelseslinjer. Sangene trengte tid og ulike jordsmonn f

Finnes det noe som heter samtidsfolkemusikk? Bandet Ljom fra Snåsafjella er i så fall en god representant for den sjangeren. De lager de fleste tekster og melodier selv, så det er ikke «tradisjonsmusikk» de spiller, men folkemusikken er tydelig til stede i a

Endelig gjør Kristin sine egne norskspråklige sanger tilgjengeligog åpner samtidig et nytt terreng i sitt mangefasetterte musikkunivers.  Godt å komme hjem er en vise som gynger av gårde, båret av et band som spiller deilig mykt og løftende i en groove som

Henning Sommerro utgir musikk inspirert av Midtøstens tre største religioner Inspirert av Henrik Wergeland har Henning Sommerro satt sammen tre komposisjoner på et nytt album han kaller «People of the book». Her har han et musikalsk blikk på de tre størs

“Å synge gir meg en frihet som til og med beseirer selvsensur” Det er Marjan Vahdat som sier dette. Hun er ute med et helt ferskt album, der hun synger a cappella, helt uten instrument. På utgivelsen “The Eagle of my Heart” får den mektige stemmen hennes k